Bi-solen — den falske solen
📅 26. May 2026
🤖 KI-generert illustrasjon · Kvisvik Nettutvikling / Gemini
Plutselig sitter det to lysende flekker på himmelen, én på hver side av solen — like lyse, like fargerike. Det er ikke en optisk illusjon. Det er isoptikk i sin vakreste form: solhunden.
To soler på himmelen
Du er ute en kald vintermorgon. Solen er lav, himmelen delvis overskyet. Og plutselig er det to ekstra lysflekker der — en på hver side av solen, på nøyaktig samme høyde, omtrent to håndsbredder til siden. De kan være så lyse at du kniper øynene. De kan ha farger — rød nærmest solen, hvit eller blålig lengst ute.
Du har nettopp sett en bi-sol. På vitenskapelig språk: et parhelion (gresk: para = ved siden av, helios = sol). Fenomenet er kjent siden antikken, men forklaringen kom ikke før på 1600-tallet.
Isplatene som lager magien
Solhunder dannes av heksagonale isplatekrystaller i høye cirrusskyer, typisk 6–12 kilometers høyde. Disse krystallene er svært flate — som mikroskopiske mynter — og når de faller gjennom luften, orienterer de seg horisontalt. De faller med den brede siden ned, som et lite fallskjermstoff.
Når sollyset treffer siden av en slik isplate, brytes det gjennom to av de seks sidene og bøyes med en minimumsvinkel på 22 grader. Det er den samme vinkelen som gir 22°-haloringen. Men når krystallene er horisontalt orienterte — i stedet for tilfeldig — samles all lysbrytingen i to punkter på himmelen, ett på hver side av solen.
Resultatet er to konsentrerte lyspunkter, 22° til venstre og høyre for solen, alltid på samme høyde som solen selv.
Fargene i bi-solen
Solhunder er ofte fargerike. Forklaringen er den samme som for regnbuen: lys av ulike bølgelengder brytes litt ulikt.
- Rødt lys brytes minst — det sitter nærmest solen (innsiden av flekken)
- Blått/hvitt lys brytes mer — det sitter lengst ute fra solen
Fargesekvensen fra solen og utover er altså: rød → oransje → gul → hvit. Noen ganger er bi-solen nesten hvit, andre ganger intenst fargerik — det avhenger av krystallenes størrelse og renhet.
Når solen er lav — bi-solen er sterk
Solhunder er tydeligst når solen er lav på himmelen — under 20–25 graders høyde. Står solen høyt, er vinkelen gal og bi-solene forsvinner eller svekkes kraftig. Det gjør vinter og tidlig vår til den beste sesongen, særlig om morgenen og ettermiddagen.
På Nordmøre, der solen aldri blir særlig høy selv midt på vinteren, er forholdene utmerkede. Kald, stille luft med høye cirrusskyer over Sunndalsfjorden kan gi spektakulære bi-soler — noen ganger så lyse at folk stopper og tar bilder.
22°-halo — bi-solens storebror
Bi-solen er nært beslektet med 22°-haloringen — en lysende ring rundt solen (eller månen) med radius 22°. Haloringen dannes av de samme isplatene, men når de er tilfeldig orientert i stedet for horisontale, spres lyset jevnt rundt hele ringen i stedet for å samles i to punkter.
Ofte ser du begge deler samtidig: en svak haloring og to lyse bi-soler der ringen krysser horisontalplanet gjennom solen.
Hele halosystemet
Bi-solen og 22°-haloringen er bare to av over 80 kjente halo-fenomener. Andre du kan se på Nordmøre:
- Lyspilar — en vertikal lysstråle over (og under) solen, forårsaket av flate isplater som reflekterer lys som et speil
- Circumzenitalbue — en fargerik bue høyt oppe nær zenit, ofte kalt «smilebuehalo». Fargene er sterkere enn regnbuen og sitter opp-ned
- Tangentbuer — buer som tangerer 22°-ringen øverst og nederst
- 120°-parhelion — en svakere falsk sol 120° fra solen, sjelden men mulig
Bi-solen i historien
Solhunder har fascinert mennesker i årtusener. De er avbildet i middelalderske illustrasjoner og beskrevet i vikingenes sagaer. En berømt observasjon er fra Stockholm 1535, der et dramatisk halosystem med flere bi-soler ble malt i detalj — maleriet «Vädersolstavlan» eksisterer fortsatt.
I norrøn mytologi ble uvanlige himmelsyner tolket som varsler. En bi-sol — en falsk sol — var et kraftfullt tegn. På Nordmøre har slike fenomener sikkert blitt observert og fortolket gjennom generasjoner av fiskere og bønder.
Slik ser du dem
Du trenger ikke spesielt utstyr. Hold tommelen ut i armslengde — to håndsbredder til siden for solen, på samme høyde. Der skal bi-solen sitte hvis forholdene er riktige. Beste tid: kalde vinterdager med høye, tynne cirrusskyer og lav sol. Morgon og ettermiddag er best.
Husk å aldri se direkte på solen. Hold hånden foran den og se etter lysflekken til siden.