Middelaldervarmen — da Norge var varmere enn i dag

Klimaet svinger — alltid har det gjort det

Du har rett i at været skifter i bølger. Klimahistorien viser tydelig at perioder med varme og kulde veksler over tiår og århundrer — lenge før industrien kom. To av de mest dokumenterte er middelaldervarmen (ca. 900–1300) og den lille istid (ca. 1300–1850).

Disse svingningene skyldes naturlige faktorer: endringer i solaktiviteten, vulkanutbrudd som sender aerosoler opp i atmosfæren og demper sollyset, og endringer i havstrømmene — særlig Golfstrømmen som er avgjørende for Norges klima.

Middelaldervarmen — ca. 900 til 1300

Perioden fra rundt år 900 til 1300 var merkbart varmere enn det vi har i dag — særlig i Nord-Atlanteren, Skandinavia og Vest-Europa. Britiske klimahistorikere kaller den Medieval Warm Period (MWP), og den ble først beskrevet av meteorologen Hubert Lamb på 1960-tallet.

Sommergjennomsnittet lå trolig 1–1,4 °C over dagens nivå i store deler av Nord-Europa. Det høres lite ut, men for jordbruk og bosetting i nord er én grad forskjellen mellom mulig og umulig.

Hva forteller kildene?

Vi har ingen termometre fra middelalderen, men vitenskapen bruker proxy-data — indirekte bevis som forteller om klimaet:

• Årringer (dendrokronologi): Tykkelsen på årringer i furu og eik gjenspeiler sommertemperaturen. Norske og svenske treringkronologier viser klart varmere somre fra ca. 950 til 1250. Forskning fra Universitetet i Göteborg med 188 furuer fra Sverige og Finland bekrefter varme perioder rundt 1160 og 1250.
• Isborprøver fra Grønland: Oksygenisotop-analyser fra Grønlandsisen viser en klar varmefase rundt år 1000, etterfulgt av gradvis avkjøling fra 1200-tallet.
• Pollenprofiler: Pollen bevart i myrtorvlag viser hvilke planter som vokste på et sted — og dermed hva klimaet tillot. Norske pollenstudier fra Namdalen og andre steder dokumenterer at skoggrensen lå betydelig høyere enn i dag.
• Historiske skriftkilder: Sagaer, kirkebøker og diplomer beskriver indirekte klimaet gjennom hva som ble dyrket, når fjordene frøs til, og når hungersnød inntraff.

Snorre Sturlason og klimaet

Du nevner Snorre — og du har god timing! Snorre Sturlason (1179–1241) levde og skrev nettopp i overgangen mellom middelaldervarmen og begynnelsen på avkjølingen. Hans Heimskringla (ca. 1220–1230) beskriver kongene fra Harald Hårfagre til 1177, og selv om Snorre ikke skriver direkte om klima, gir sagaene viktige indirekte klimasignaler:

• Sagaene om de tidlige vikingkongene beskriver rike kornavlinger og stor befolkningsvekst — helt forenlig med middelaldervarmen
• Erikssagaene (ikke av Snorre, men fra samme tid) beskriver Leiv Eriksson som finner vill vin i Vinland (Nord-Amerika) rundt år 1000 — noe som bekrefter at temperaturen tillot druer langt mot nord
• Diplomatarium Norvegicum — samlingen av norske middelalderbrev — viser at gårder nord til og med Trondheim dyrket korn og lå i aktiv drift frem til rundt 1300

Hva ble dyrket — og hvor?

De konkrete bevisene på middelaldervarmen i Norge er slående:

• Korn nord for Polarsirkelen: Hvete og havre ble dyrket rundt Trondheim og nordover, i høydelag og breddegrader der det ikke er mulig i dag. Forskning viser at korngrensen lå ca. 100–200 meter høyere enn nå.
• Druer i England og Nord-Europa: Vinranker ble dyrket ca. 500 km lenger nord og 200 meter høyere enn i dag. I England fantes det over 40 vingarder rundt år 1100 — i områder der det nå er umulig å dyrke druer.
• Befolkningsvekst i Norge: Norges befolkning vokste fra ca. 150 000 i år 1000 til 400 000 i år 1300 — en av de raskeste vekstperiodene i norsk forhistorie, muliggjort av utvidet jordbruk.
• Vikingenes ekspansjon: Det var ikke bare mot som drev vikingene vest og nord — det var også klimaet. Erik Røde koloniserte Grønland i 985 da mildere klima ga åpent hav og gode beiteforhold. Grønlandskolonien blomstret i 200 år.

Bruddet — ca. 1300

Mot slutten av 1200-tallet begynte klimaet å skifte. Avkjølingen kom gradvis, men fikk dramatiske konsekvenser:

• Rundt 1280–1300 begynte norske gårder å bli forlatt — før svartedauden. Diplomatarium Norvegicum dokumenterer dette tydelig.
• Kortere vekstsesong, dårligere avlinger og gjentatte hungersnøder svekket befolkningens motstand
• Da svartedauden kom til Norge i 1349, traff den en befolkning som allerede var svekket av klimaforverringen. Opp mot 60 % av Norges befolkning døde
• Vikingene på Grønland klarte ikke å tilpasse seg. Skipsfart stanset da havisen økte. Den siste nedskrevne hendelsen fra norrøne Grønland er et bryllup i Hvalsey kirke i 1408

Den lille istid — ca. 1300 til 1850

Det som fulgte etter middelaldervarmen kalles den lille istid — en periode med gjennomgående kaldere klima, men med store svingninger. Kalde topper falt rundt 1450, 1600 og 1800. I Norge betød dette:

• Breer vokste kraftig — Jostedalsbreen var på sitt største rundt 1750 og ødela gårder og setermiljøer i Vestlandet
• Fjorder som Sognefjorden frøs sjeldnere til, men innlandsvintrene ble langt strengere
• Fiskebestander endret seg — torskens utbredelse trakk sørover
• Nyttårsorkanen 1717 og andre ekstremvintre er dokumentert som særlig harde episoder

Primstaven — bondens runekalender — ble utviklet og raffinert nettopp gjennom den lille istid, da klimaets lunefulle svingninger gjorde det enda viktigere å lese naturens tegn.

Hva forårsaket svingningene?

Naturvitenskapen peker på flere sammenvirkende årsaker:

• Solaktivitet: Middelaldervarmens topp sammenfaller med høy solaktivitet. Den lille istids kaldeste perioder — særlig rundt 1645–1715 (Maunder-minimum) — sammenfaller med nesten fraværende solflekker
• Vulkaner: Store utbrudd som Tambora (1815) og Laki på Island (1783) sendte aerosoler inn i stratosfæren og blokkerte sollyset i ett til tre år
• Havstrømmer: Endringer i den termohaline sirkulasjonen — «havets transportbånd» der Golfstrømmen er en del — kan forsterke eller dempe klimasvingninger kraftig i Norden
• Rossby-bølger i jetstrømmen: Endret mønster i jetstrømmen kan låse værsystemer i uker og måneder

Klimabølgene og dagens oppvarming

En vanlig misforståelse er at middelaldervarmen «beviser» at dagens oppvarming er naturlig. Forskningen er tydelig på forskjellen:

• Middelaldervarmen var regional — sterkest i Nord-Atlanteren. Dagens oppvarming er global og raskere
• IPCC fastslår at de siste 170 årene har gitt den høyeste globale gjennomsnittstemperaturen på 2 000 år — og sannsynligvis på 100 000 år
• Temperaturøkningen 2011–2020 var 1,09 °C over nivået i 1859–1890 — og stiger fortsatt
• Middelaldervarmen tok 200–300 år på å nå sin topp. Dagens oppvarming er 10 ganger raskere

Klimabølgene er reelle og fascinerende — og de viser at klimaet alltid har vært i bevegelse. Men de fritar ikke fra å forstå hva som skjer nå.