Perlemorskyer

Himmelen som lyser etter mørket

De fleste skyer dannes i troposfæren — luftlaget vi lever i, fra bakken og opp til ca. 12 kilometers høyde. Perlemorskyer er annerledes. De dannes i stratosfæren, 15–30 kilometer over bakken, i et luftlag som normalt er ekstremt tørt og stille.

Det som gjør dem så spektakulære: når solen allerede er under horisonten og himmelen er mørk for oss på bakken, er disse høye skyene fortsatt opplyst av solstråler. De skinner i rosa, lilla, grønt og turkis — en fargepraktig lysende bue over den mørke himmelen.

Hva er de egentlig laget av?

Perlemorskyer dannes av ispartikler — men ikke vanlig is. De består av svært kalde, nesten perfekt sfæriske iskrystaller, dannet ved temperaturer under −78 °C. I stratosfæren er dette ekstremt sjeldent; normalt er luften der for tørr til at skyer kan dannes.

Det som utløser dem er kraftige orografiske bølger — vertikale luftbølger som dannes når sterk vind treffer fjell og skaper bølgebevegelse langt oppover i atmosfæren. Over Skandinavia, med fjellkjeden langs kysten, er disse bølgene særlig kraftige vinterstid.

Når og hvor ser vi dem?

Perlemorskyer er et vinterfenomen på høye breddegrader. I Norge observeres de oftest mellom desember og februar, typisk når:

• Temperaturen i stratosfæren synker under −78 °C
• Det er sterk vind i høyden (jetstrøm)
• Himmelen er klar nede ved bakken
• Man observerer like etter solnedgang eller før soloppgang

Fra Kvisvik og Sunndalsøra er de faktisk mulige å se — beliggenheten på 63° nord gir gode forhold, og fjellene rundt Sunndalsfjorden skaper nettopp de orografiske bølgene som utløser fenomenet.

Fargenes forklaring

De fantastiske fargene skyldes diffraksjon — det samme fenomenet som skaper regnbuen, men her med mye jevnere iskrystaller. Fordi iskrystallene er nesten identiske i størrelse, diffrakteres lyset svært presist og gir rene, sterke farger. Rosa og grønt dominerer gjerne langs kantene, mens sentrum kan ha et nesten hvitt skjær.

Effekten forsterkes av at skyene er opplyst bakfra av solen under horisonten — som en projeksjonslampe bak et farget glass.

Den mørke siden: ozonødeleggelse

Perlemorskyer er vakre — men de har en destruktiv rolle i atmosfæren. Overflaten på iskrystallene fungerer som kjemiske reaktorer der klorbaserte forbindelser (fra eldre KFK-gasser) omdannes til former som ødelegger ozon.

Over Antarktis er perlemorskyer (der kalt polar stratospheric clouds) en av hovedårsakene til det berømte ozonhullet. Over Skandinavia er effekten mindre dramatisk, men målbar. Paradokset er at klimaendringene gjør stratosfæren kaldere, noe som kan gi flere perlemorskyer — og mer ozonødeleggelse.

Type I og Type II

Meteorologer deler perlemorskyer i to typer:

• Type I — dannet av salpetersyre og vann. Mindre sjeldne, ikke like fargerike. Kan dannes ved −78 °C.
• Type II — ren is. De virkelig spektakulære perlemorvarianten. Krever temperaturer under −85 °C. Svært sjeldne.

Lokalt særpreg på Nordmøre

Sunndalsfjorden er omgitt av noen av Norges høyeste fjell på Nordmøre — Trollheimen og Dovrefjell. Kombinasjonen av fjordlandskap og høye fjell gir ideelle forhold for orografiske bølger. Når sterke vintervinder fra sørvest treffer fjellmassivet, kan bølgene nå helt opp i stratosfæren og utløse perlemorskyer.

Lokale observasjoner fra Sunndalsøra og Kvisvik er dokumentert — hold øye med himmelen i januar og februar, like etter solnedgang!

Slik fotograferer du dem

Perlemorskyer er takknemmelige å fotografere fordi de er statiske og lyser lenge. Bruk stativ, sett ISO lavt (100–400), lukker på 1–4 sekunder, og eksponér mot den lysende delen av himmelen. De ser gjerne best ut 15–45 minutter etter solnedgang.