Norske vannkilder — fra Klaretjern til Kvisvik

Vann forteller geologi

Ingen to vannkilder i Norge er like. Vannet som siver ned gjennom berggrunnen plukker opp bergets fingeravtrykk — mineraler, sporstoffer, pH og temperatur — og bærer dem med seg til overflaten. Det gjør hver kilde til et vindu inn i geologien under bakken.

Norge er spesielt rikt på naturlige vannkilder, takket være variert berggrunn, mye nedbør og en topografi som tvinger vannet gjennom lange reiser i fjellet. Her er historiene bak noen av landets mest fascinerende vannkilder.

Klaretjern i Aremark — vakker og livløs

I Aremark i Østfold, ikke langt fra grensen til Sverige, ligger et tjern som ser ut som en juvel. Vannet i Klaretjern er krystallklart og turkisblått — et populært sted for sportsdykkere fra hele Østlandet. Siktdybden er til tider over 20 meter. Det er som å dykke i flaskeglassvann.

Men det er ikke idyll for alle. I Klaretjern lever ingen fisk. Ingen planter. Nesten ingenting biologisk. Årsaken er kjemien i vannet.

Tjernet har ingen innløpselver — bare tilsig fra nedbørfeltet, der berggrunnen er granittisk gneis. Gneis avgir nesten ingen mineraler, og vannet forblir ekstremt næringsfattig og surt. pH-verdien har ligget under 5 — sur nedbør har gjort vondt verre. Det som virkelig tar livet av fisken er aluminium: reaktivt aluminium i konsentrasjoner på rundt 200 mikrogram per liter, løst ut fra gneisen av det sure vannet. Aluminium i denne formen skader gjellene på fisk og er dødelig.

Paradokset er at det nettopp er fraværet av biologisk aktivitet som gjør vannet så krystallklart. Ingen alger, ingen partikler, ingen liv — og dermed ingen tåke i vannet. Klaretjern er vakker fordi den er livløs.

Lokale legender forteller om Klaretjernormen — en sjøorm som skal lure i dypet. Kanskje ikke så rart at fantasien blomstrer når man svever i turkist, livløst vann 40 meter under overflaten.

Farrisvann — 5 000 år i Larvikitt

På den andre siden av skalaen finner vi Farrisvannet ved Larvik — Norges mest kjente naturlige mineralvann og et eksempel på hva lang tid i berggrunnen gjør med vann.

Kilden springer ut fra Larvikitt, en sjelden og vakker norsk bergart rik på feltspatmineraler. Vannet har brukt anslagsvis over 5 000 år på å sive gjennom fjellet, og i løpet av den reisen har det plukket opp en balansert blanding av kalsium, magnesium, natrium og karbonater — inkludert den naturlige kullsyren som gjør Farris til det det er.

Farrisvann og Klaretjern er nærmest motpoler: begge ligger i Sør-Norge, begge er naturlige, men der Klaretjern er surt, næringsfattig og livsdrepende, er Farris mineralrikt, balansert og levende.

«Dikka-vannet» på Yven — kjelleren som vannverk

Utenfor Sarpsborg, i et område der Raet — den store israndsavsetningen fra siste istid — legger sine lag av grus og sand, bodde Jan Dirik Hermansen. Da han for 30 år siden bygget hus på Yven, oppdaget han et oppkomme på tomten. I stedet for å fylle det igjen, boret han 50 meter ned i det og bygget huset over kilden.

I kjelleren investerte han i det han kalte landets beste private vannverk: radonrensing, en tusen liters ståltank og en tappekran utendørs. Og ryktene spredte seg. Folk begynte å komme med kanner. Så kom de fra nabokommunene. Så fra Sverige. En mann kjørte fire–fem mil to ganger i uken for å fylle plastdunkene sine.

Hemmeligheten er den samme som for Farris: Raet er en naturlig gigantisk sandfilter, bygget opp av isbreer for 10 000 år siden. Smeltevannet fra innlandsisen avsatte lag på lag med sortert grus og sand gjennom hele Østfold. Vann som siver gjennom disse lagene filtreres mekanisk og kjemisk på en måte som ligner det Farris-kilden gjør i Larvikitt — bare raskere og med et annet mineralpreg.

Dikka-vannet er ikke offisielt godkjent mineralvann. Det selges ikke i butikk. Det finnes ikke på noe kart. Men for dem som vet om det, er det noe av det beste vann de har smakt.

Fjellsetervannet i Kvisvik — alltid fullt

Langt nord, på halvøya mellom Tingvollfjorden og Halsafjorden i Møre og Romsdal, ligger Fjellsetervatnet i Kvisvik. Det er drikkevannskilden for ytre del av Tingvoll kommune — forsynt gjennom det private Straumsnes Vassverk, stiftet i 1969.

Lokalt har folk i generasjoner undret seg over én ting: uansett hvor lang og hard tørkesommeren er, renner vatnet alltid over. Det tømmes aldri. Mange har trodd at det må være en skjult kilde eller et oppkomme som mater det.

Geologien gir en forklaring. Berggrunnen i Tingvoll er dominert av granittisk gneis fra grunnfjellsalder — den samme tette, nesten ugjennomsiktige bergarten som finnes langs hele ytre Nordmøre. Gneis lar ikke vann sive ned. Det betyr at nesten alt nedbør renner av over bakken og samles i overflatevannet.

Og Kvisvik får mye nedbør. Beliggenheten ytterst på Tingvollhalvøya, med åpent hav mot vest og fjell som fanger atlanterhavsluftens fuktighet, gir et av de regnrikeste klimaene i hele Møre og Romsdal. Valfjellet (526 moh.) over vatnet fungerer som en naturlig sil som samler nedbør fra et vidt omland.

Kan det likevel være et oppkomme? Mulig. Sprekkesoner i gneisen kan lede grunnvann inn under artesisk trykk — og slike sprekker er vanlige i fjellterrenget rundt Valfjellet. Straumsnes Vassverk, som daglig overvåker vatnet, vil ha det sikre svaret.

Hva gjør et vann godt å drikke?

Historiene om Klaretjern, Farris, Dikka-vannet og Fjellsetervannet illustrerer hvor komplekst «godt vann» egentlig er:

• For lite mineraler — som i Klaretjern — gir surt, livsdrepende vann
• For mye mineraler — som i mange dype brønner — gir vann med sterk smak og kan være helseskadelig
• Riktig balanse — som i Farris og Dikka-vannet — gir vann med god smak og næringsverdi
• Lite mineraler, men rent — som i Fjellsetervannet — gir bløtt, friskt vann som egner seg godt til drikkevann

Mattilsynets krav til drikkevann setter grenser for over 50 parametere — fra bakterier og tungmetaller til pH, hardhet og mineralinnhold. Det er ikke én type vann som er «best», men et vann som er i balanse med det vi trenger.

Norge — en vannnasjon

Med 243 000 registrerte innsjøer, 452 000 kilometer elver og bekker og en årsnedbør som mange steder overstiger 3 000 mm, er Norge en av verdens vannrikeste nasjoner per innbygger. Vi har råd til å være kresne. Og noen av oss er det — de som kjører mil for å fylle en plastdunk hos Jan Dirik Hermansen på Yven, eller som fyller flasken i en bekk under Valfjellet og kjenner smaken av tusenårgammel gneis.