Anemometeret — vindmåleren

Kopp-anemometeret

Det vanligste anemometeret er kopp-anemometeret, oppfunnet av John Thomas Romney Robinson i 1846. Det består av tre eller fire halvkuleformede kopper festet til armer på en vertikal akse. Vinden treffer koppene ujevnt — den åpne siden fanger mer vind enn den konvekse siden — og akselen roterer. Antall omdreininger per tidsenhet gir vindhastigheten.

Ultralyds-anemometeret

Moderne meteorologiske stasjoner bruker i økende grad ultralydanemometre. Disse sender lydsignaler mellom sensorer og måler hvor raskt lyden beveger seg i ulike retninger. Siden lydhastigheten påvirkes av vind, kan instrumentet beregne både hastighet og retning uten bevegelige deler — og dermed med langt høyere pålitelighet i ekstremvær.

Beaufortskalaen

Før anemometre ble utbredt brukte sjøfolk Beaufortskalaen, utviklet av admiral Francis Beaufort i 1805. Skalaen går fra 0 (stille) til 12 (orkan) og beskriver vinden basert på observerbare effekter — røyk som stiger rett opp, bølgehøyde, trær som bøyer seg. Skalaen brukes fortsatt i maritime værmeldinger.

Vindkast og middelvind

Anemometre registrerer to viktige størrelser: middelvind (gjennomsnitt over 10 minutter) og vindkast (maks over 3 sekunder). Vindkast kan være 50–100% høyere enn middelvinden. Det er vindkastene som forårsaker de fleste skadene under stormer. For Kvisvik og Nordmøre-kysten kan vindkast under kraftige atlanterhavslavtrykk nå 30–40 m/s.

Vindretning

Anemometeret måler hastighet, men ikke retning. Til det brukes en vindvane — en pil som alltid peker inn mot vinden. Kombinerte instrumenter (vindvane + anemometer) er standard på moderne automatiske værs tasjoner.